Bra avslutning på en tøff sesongstart

Publisert: 09.04.2013
- Emilie Moberg
Sist jeg oppdaterte dere hadde jeg vært gjennom de to første ukene av sesongstarten. Nå er jeg på vei hjem etter å ha fullført hele den første rittbolken for i år. Det har vært en tøff sesongstart. Været har vært en utfordring. Det har vært uvanlig kaldt hele denne våren i Europa og flere løp har blitt kansellert. Vi har ikke syklet et eneste løp i varmt vær og har satt ny rekord i forbruk av varmekrem på kroppen. Formen har jeg også måtte jobbe med. Jeg merket at jeg hadde mistet en måned med oppkjøring som jeg egentlig skulle hatt etter operasjonen, men har trent godt og prøvd å være tålmodig. Det lønnet seg og jeg fikk en skikkelig opptur den siste uka under vårens store etappeløp.

Sist jeg skrev hadde jeg akkurat vært i Holland der UCI-løpet den 10. mars hadde blitt avlyst på grunn av snø. Jeg hadde ikke troen på at snøen ville legge seg i Belgia etterpå, men så feil kan man ta. Det ble rulletrening resten av uka, bortsett fra en 5 timers tur ute. Forsøkte å sykle deler av Flandern løypa, men på flere av brosteinspartiene lå det for mye snø. Jeg reiste til Frankrike helga 15.-17. mars for å kjøre UCI-løpet Cholet Pays de Loire. I fjor ble jeg nummer tre der, så jeg visste at det var muligheter for å kjøre inn et resultat om formen var der. Jeg våknet derimot opp med hodepine og var slapp i kroppen. Puttet i meg litt smertestillende for å føle meg bedre. Det hjalp de første rundene, men mot slutten var det ikke krutt igjen i beina når Emma Johansson gikk avgårde. Kom inn med hovedfeltet og var veldig klar for å komme meg helt hjem et par dager for å koble av litt.

Etter å ha fått noen få dager i Oslo var jeg klar for å reise ned til Belgia igjen. De løpene som nå stod for tur var de tre løpene jeg hadde satt ring rundt denne sesongstarten. Gent Wevelgem 24. mars, Ronde van Vlaanderen 31. mars og etappeløpet Energiewachttour fra 3. - 7. april. Jeg var godt forberedt før Gent Wevelgem og hadde forhåpninger om en god plassering for min egen del. Uheldigvis slo den belgiske vinteren til igjen natten før slik at vi våknet opp til snø på løpsdagen. Det var minusgrader og vi trodde at arrangøren kom til å avlyse løpet. Det gjorde de ikke og vi stilte oss opp på startstrek med ull innerst og altfor mange lag utenpå. Det var i tillegg en kald og sterk vind denne dagen. Laget til verdensmester Marianne Vos, Rabobank, kjørte maks i sidevinden fra start. Jeg merket raskt at beina ikke svarte slik jeg håpet på. Etter bare et par syrespurter i vinden klarte jeg ikke å hente meg inn igjen. Mistet den første gruppen og kom inn med hovedfeltet. Ikke akkurat slik jeg hadde sett det for meg og jeg var veldig skuffet rett etterpå. Løpet hadde vært et av de store målene mine denne sesongstarten. Etter en rask evaluering, om at kroppen min ikke trives like bra i kalde forhold og at jeg kanskje ikke hadde hvilt nok opp mot løpet, så la vi (trener Ole Morten Davidsen og jeg) dette løpet bak oss og ble enige om å hvile godt før neste helg. Det var visst for tidlig å håpe på en formtopp allerede nå og kulden har ikke gjort det noe enklere.

Allerede onsdagen etterpå kjørte vi en siste gjennomkjøring av Flandern løypa med hele laget og jeg hadde en god dag på sykkelen. Jeg var optimistisk før helgen og gledet meg til å kjøre vårens råeste løp. Stemningen var også god i laget etter Elisa sin verdenscupseier i Italia helgen før. Vi var klare!

Min oppgave var å holde Elisa fremme i feltet inn i de første brosteinspartiene og bakkene. Den første bakken var Molenberg og inn mot bakken klarte vi å lage et opptrekkstog for Elisa slik at hun var godt plassert når løpet startet for alvor. Jeg klarte også å plassere meg godt og var med første gruppe over Molenberg og første brosteinsparti, Paddestraat. Så kom første periode med 3 korte, men bratte bakker. Jeg var helt fremme inn i alle tre og på toppen av den tredje ble det kjørt knallhardt. Jeg kjempet meg med første gruppe og gikk inn på det siste rene brosteinspartiet med den gruppen. Der sprakk det opp og jeg klarte ikke følge med Elisa sin gruppe foran. Jeg datt ned i gruppe to, men fikk kjøre hele løpet inn. Elisa støtet i Kwaremont (nest siste brosteinsbakke) og kom avgårde med tre andre. Hun gjorde alt riktig, men det ble tøft i spurten mot de tre sterke damene (Marianne Vos, Emma Johansson og Ellen van Dijk). En fjerdeplass er uansett en fantastisk prestasjon i dette løpet. Selv hadde jeg en mye bedre følelse, fikk gjort min del av jobben i starten og var med på leken i front mye lengre enn i fjor. Det mest positive er at jeg er helt i front, jeg plasserer meg riktig, helt til kreftene tar slutt. Å kjøre Flanderen er spesielt uansett. Det er en fantastisk stemning ute i løypen og du føler at publikum heier deg opp brosteinsbakkene på slutten. En folkefest!

Etter Flanderen hadde jeg to dager på å restituere meg før årets første etappeløp startet. Energiewachttour heter løpet og det er et løp som går nord i Holland, består av 5 dager med 5 fellesstarter og en tempo. Flatt, åpent og mye vind; akkurat sånn jeg liker det. Endelig fikk vi også litt sol og temperaturen økte fra 0-2 grader til 5-6 grader disse dagene. Nesten sommer!
Første etappe var bare kaos. Først sprekker det opp i sidevinden og en gruppe på 22 jenter går i fra. Chloe (Hosking) og jeg ligger i en liten gruppe 30 sekunder bak og er nesten oppe, men så blir vi sendt feil og taper flere minutter. På grunn av det stoppes løpet og vi blir sendt ut på nytt med samme tidsdifferanser. Chloe og jeg klarer å støte oss opp. Så punkterer jeg og bilen vår er ikke bak gruppen vår. Jeg får et hjul av nøytral service, men får ikke hjelp til å komme opp igjen. Kjemper en periode alene i vinden, men så plutselig ser jeg gruppen foran meg stoppe opp. En kanalbru går opp for en båt. Det blir restart igjen, men arrangøren har ikke nye tidsdifferanser klare slik at vi blir sendt ut i samme gruppe som første gang. Det vil si at Chloe og jeg er i gruppe to igjen og det er 10 km til mål. Vi kjører alt vi kan for å ta igjen teten, men klarer det ikke. Frustrerende løp, men det positive var at jeg endelig følte meg sterk igjen! Jeg kunne endelig ligge på syreterskelen lenge uten at det hopet seg helt opp. Jeg følte at det endelig hadde løsnet. Dag nummer to var også fellesstart og sidevinden var like sterk. Vi kjørte runder og på de to første rundene var jeg med i første gruppe med Chloe. Tredje runden krasjer to jenter foran meg på sidevindsstrekket og jeg klarer ikke styre unna. Det går heldigvis bra med meg, men må kjempe meg opp til nærmeste gruppe. Den første gruppen hadde gått avgårde og vi hadde Chloe der. Hun var sint etter første etappe og brukte aggresjonen riktig i spurten. Avslutter etappen som nummer to i spurten bak suverene Kirsten Wild.

Den tredje dagen var en dobbeldag med 21 km tempo på morgenen og 80 km fellesstart på kvelden. Jeg kjørte bare gjennom tempoen på terskel for å være innenfor tidsgrensen. På ettermiddagen var jeg veldig klar for å kjøre et offensivt løp og gikk i brudd flere ganger. Det var mange bruddforsøk, men ingen gikk inn. Jeg prøvde meg 2 km før mål, men ble raskt hentet. Jeg følte meg fortsatt sterk og kom meg opp i tet 500 m før mål. Derifra kjørte jeg opptrekk i front inn til mål. Chloe blir nummer tre og jeg nummer 8. Det var fantastisk å kunne være så aktiv hele løpet og samtidig gjøre en bra sluttspurt. Den fjerde dagen var den lengste, 130 km i vinden. Chloe og jeg var med i den første gruppen lenge, men jeg kjente at beina ikke var helt restituert fra gårsdagen og måtte slippe teten 50 km før mål. Den siste dagen kjørte vi 100 km i en rundløype, totalt 7 runder. Vi var revansjesugne etter gårsdagen og var med på bruddforsøk fra start. På slutten av tredje runden gikk jeg med 7 andre jenter og vi jobbet veldig bra sammen. Vi fikk raskt 1 minutt, så 2 minutt og ut på siste runde hadde vi 3 minutter. Jeg visste at det kom til å bli støting på slutten og hadde sett meg ut to jenter jeg skulle følge. 10 km før mål stoppet det helt opp og ei italiensk jente støtet seg ifra gruppen. Jeg prøvde å få i gang kjøring i gruppen, men ingen ville ta føringer. Det endte med at jeg måtte ta ansvar og brukte antageligvis for mye krefter der. Vi tok henne ikke igjen og det ble støting siste 5 km. Jeg gikk på alle støt jeg klarte, men måtte velge meg ut noen. Jeg gikk ikke på det rette på slutten og de to sterkeste jentene, som jeg hadde sett meg ut, de bare markerte meg. Jeg prøvde å komme meg opp, men klarte det ikke og ble nummer 7 i mål. En bra plassering og veldig bra å være i bruddet hele dagen, men irriterende å gå glipp av podium. Jeg var god nok for det. Jeg fikk i hvert fall verdifull trening i å kjøre en finale i brudd. Det er en stund siden sist og jeg vet at jeg bare blir sterkere og smartere av dette.

Nå sitter jeg på flyet hjem fra Brussel. Siden 25. februar har jeg vært i Norge 4 dager. Det blir godt å få noen rolige dager hjemme i Oslo og Halden. Nå fremover skal formen spisses mot Kina-oppholdet i mai. Det var veldig godt å få en opptur nå på slutten av Belgia-oppholdet. Nå kjenner jeg at jeg har fått troen tilbake igjen. Jeg er klar for å gjøre de rette tingene og justeringene før neste bolk.


Sykkelhilsen
Emile Moberg, signatur