Ambassadør for Team Sepura

Publisert: 19.11.2012
- Emilie Moberg
Jeg heter Emilie Moberg, er fra Halden, 21 år og jeg sykler for det norske profflaget «Team Hitec Products». 2013 blir mitt fjerde år som proffsyklist og jeg går inn i en ny spennende sesong for det Stavangerbaserte laget. Visjonen til laget er å utvikle de beste norske damerytterne gjennom et rittprogram med verdenseliten, og ha utenlandske ryttere med verdifull erfaring på teamet. For min egen del har det vært avgjørende for utviklingen min som syklist og jeg kan allerede som 21-åring se tilbake på mange gode øyeblikk på sykkelen. Men jeg vil videre og har et fire-års perspektiv frem mot OL i Rio. Nytt av året er at jeg er så heldig og skal være «Team Sepura ambassadør», noe jeg gleder meg veldig til! Jeg håper jeg kan bidra med noen tips og få møte Team Sepura på en samling i løpet av forberedelsene deres.

Først litt om starten på min sykkelkarriere. Den startet i Tistedal, i Halden, på Halden Cykleklubs ungdomstreninger. Jeg drev først med terrengsykling, så både landevei og terreng, men gikk som juniorrytter over til 100 % landevei.
Ingrid Bøe Jacobsen og jeg drev hverandre frem, og som juniorryttere tok vi medlajer i samtlige NM-øvelser. Vi gjorde det også godt i junior-EM og tok grønn spurttrøye i det største etappeløpet for juniorer i Nederland. Gode resultater som junior (17-18år) førte til at Karl Lima, manager på Hitec, ønsket meg inn på Team Hitec Products i 2010-sesongen. Det var et tilbud jeg ikke kunne takke nei til. Jeg opplevde en overraskende god førsteårs sesong og hadde såpass resultater (flere topp 10 UCI løp) at jeg ble tatt ut til VM i Australia. For min del var læring hovedfokus i dette mesterskapet. Thor Hushovd tok seg av regnbuetrøya, og en påfølgende bra gull-fest.

I mitt andre år på Hitec opplevde jeg en stor utvikling og jeg tok min første UCI proffseier i Frankrike i august i «Trophee d’Or». Det er det råeste jeg har opplevd på sykkelen noensinne. Etter 90 km i brudd vinner jeg spurten rett før resten av verdenseliten tar oss igjen på målstreken. Det ble en så stor opplevese fordi det var så overraskende. Jeg hadde ikke sett for meg at en UCI-seier var innen rekkevidde på flere år. Jeg var inne i en god flyt og tok min andre UCI-seier bare noen uker senere. Jeg var 110 % klar for VM i Danmark, i min beste form noensinne. Det ble en massespurt, noe som passet meg perfekt, men jeg var uheldig eller kanskje jeg var litt for ivrig (?)... Det hele endte ihvertfall i tårer og min egne, bare rumpe i Aftenposten sport... Heldigvis var Lise Nøstvold kanonsterk og spurtet inn til en imponerende 13 plass.

Uansett, etter min beste sesong sålangt i karrieren var jeg veldig klar for et nytt år og vi begynte å se en sjanse for OL-deltagelse etter UCI-poengene Lise og jeg hadde kapret i 2011. For min del lå en OL-deltagelse fjernt i tankene mine bare høsten før OL-året 2012. Men allerede rett over nyttår var plutselig alt jeg gjorde rettet mot dette målet i august. Under vårsesongen hadde vi 100 % fokus på å ta nok poeng til å sende ei, helst to jenter til London (komplisert ranking system). Jeg innfridde på mine sjanser, 3. plass på UCI-løp i Frankrike i mars og 2 UCI-seiere i Kina i mai. Men det holdt bare til en plass for Norge. Etter en spennende uttaksprosess fikk jeg den endelige beskjeden rett før NM i juni, jeg skulle faktisk til OL i LONDON!
Forberedelsene ble to etappeløp i Frankrike og en pre-camp i Belgia med proffgutta. Det var uvanlig mye pressekonferanser, og som eneste jente ble det mye oppmerksomhet. Dette var selvfølgelig helt nytt, men veldig gøy. Å gå inn i deltagerlandsbyen, kledd opp i «Norway Olympic Team»-klær og med akkrediteringskortet rundt halsen, DET er en opplevelse jeg sent vil komme til å glemme. Der inne var det en utrolig positiv stemning, et team som hjalp meg med alt, vi bodde i nyoppussede leiligheter og spiste måltidene i «dining hall» med alle de andre utøverne. Det var toppidrettsfolk fra hele verden i alle mulige størrelser og former.

Da løpet kom den 29 aug følte jeg meg klar og det startet veldig bra. Gjorde som planen, lå foran og brukte minst mulig krefter. Men de største nasjonene hadde planer om et knallhardt løp og mellom den første bakken og den berømte Boxhill gikk det utrolig fort. Da vi ankom Boxhill hadde jeg ikke sjanse til å henge med de beste over og måtte se en god plassering forsvinne der. Jeg var selvfølgelig veldig skuffet etterpå, men nå ser jeg tilbake på hele OL som masse positive opplevelser. Jeg er takknemlig for å ha fått oppleve et OL i en alder av 21 år. Jeg lært mye om det å takle et stort mesterskap, å kjenne på presset og å opptre i media.

Nå er 2012-sesongen historie og jeg tar fatt på et nytt år på sykkelsetet. Jeg har sett tilbake på de siste sesongene for å finne forbedringspotensialene mine og har nå en flerårig plan for hvordan jeg kan bli bedre. Jeg er en sterk avslutter og teknisk god på sykkelen, men rent fysisk mangler jeg kjørestyrke i motbakker og på lengre tempoer. Jeg skal jobbe med styrketrening, spesifikk core (mage/rygg) trening og maks o2 for å forbedre meg fysisk, samtidig som det er viktig å ta vare på styrkene mine som spurter.
Vi har alle styrker og svakheter, det gjelder å se hvilket potensiale man selv har og så forbedre de egenskapene som er avgjørende for hvordan sykkelrytter man vil bli.
Team Sepura, både som lag og enkeltryttere, har sikkert flere mål, forbedringsområder å jobbe med fremover og jeg håper å kunne hjelpe med noen tips underveis. Jeg skal komme tilbake med noe jeg selv bruker mye av tiden min på nå, nemlig styrketrening med vekter og styrketråkk på sykkelen etterpå. Dette er noe av det viktigste man gjør i vintertreningen fra november – mars, for syklister som vil forbedre styrken sin.

Jeg syns prosjektet til Team Sepura er veldig spennende og er imponert over hvor godt organisert og detaljert opplegget er. Jeg har god kjennskap til Team Sepura gjennom min far, Roy Moberg, som var med i fjor og skal være med i 2013 også. Jeg ser hvordan motivasjonen øker etter å ha vært på samlinger med Sepura og jeg har en følelse av at lagmoralen er den største motivasjonsfaktoren. Det Team Sepura har fått til står det respekt av og jeg ønsker lykke til med de første forberedelsene mot neste sesong.

Vi høres straks igjen! Tren godt!


Sykkel-hilsen
Emilie Moberg
Emile Moberg, signatur